Vignett: Hans Martin Moxnes
Skal Bergen styrke sin tiltrekning og evne som motor for samfunnsutviklingen i vest, må boligproblemet løses med ny giv og sterk handlekraft.
Boligmarkedet i Norge har så langt vist seg bemerkelsesverdig lite påvirket av at Norges Bank på mindre enn to år har skrudd opp styringsrenten fra 0 til 3,75 prosent. Renten på boliglån har fulgt styringsrenten og er nå over 5 prosent for svært mange. For en husholdning med 5 millioner kroner i lån har dermed årlig rentekostnad før skatt gjort et hopp fra ca 75.000 kroner til ca. 250.000 kroner. Så langt har likevel boligprisene i år i gjennomsnitt økt med 5,7prosent til utgangen av august, og i Bergen med 5,6 prosent. Det er langt sterkere enn i Trondheim, og på nivå med prisveksten i Oslo.
En viktig forklaring på at boligprisene holder seg høye, er at husholdningene gjennomgående har robust økonomi og, i hvert fall så langt, mestrer de økte kostnadene.
Med vekst i befolkningen i Norge, som i all hovedsak skyldes innvandring, er det ingen tvil om at det bygges for få nye boliger. Når etterspørselen er større enn tilbudet går prisene en vei – opp! Størst blir prisoppgangen i områder med god befolkningsvekst, som i all hovedsak er i byene. For lav boligbyggingstakt i sentrale strøk er ikke bare et problem i Bergen, men i høy grad en storbyutfordring. I Oslo er andelen boliger som er tilgjengelig for dem med gjennomsnittlig sykepleierinntekt (644.000 kroner) nå tilnærmet null. Resultatet gir seg selv, som vi ser rundt Bergen. Omegnskommunene øker sin boligbygging og får både folk og skatteinntekter. Når byråd for byutvikling i Bergen, Ingrid Nergaard Fjeldstad, går kraftig ut mot Sotrabyen, hopper hun dessverre bukk over at problemene den kan medføre er selvforskyldt.
I Bergen ble det 2.400 flere innbyggere i 2022. Statistisk Sentralbyrå antar innbyggertallet vil øke med 35.000 til 2050. Kommunen må med andre ord planlegge for vekst, og dermed flere nye boliger. I dokumentet «Bærekraftig boligforsyning mot 2030», som bystyret vedtok på sitt siste møte før ferien, blir det litt forsiktig sagt at «Bergen kommune bør arbeide for å tilrettelegge for en boligforsyning på rundt 1.200 boliger i året». Dette som følge av et delmål om at Bergen skal ha «høy nok» boligproduksjon.
Særlig ambisiøst er ikke dette målet, sett på bakgrunn av at det i perioden 2018 – 2022 i snitt var nettopp 1.200 som ble ferdigstilt hvert år. Men skal det bygges 1.200 nye boliger hvert år til 2030, må reguleringstakten holde tritt med byggetakten. Problemet for Bergen, som for Oslo, er at tallet på byggetillatelser holder sørgelig lavt nivå. Saksbehandlingen blir lang, omstendelig og kostbar. I perioden 2016 til og med 2022 ble det i snitt regulert 552 nye boliger hvert år, mens gjennomsnittstallet i de foregående syv årene var 1.591. Reserven fra de «gode» årene (2009 t.o.m. 2015) er nå i ferd med å bli brukt opp, og hva gjør Bergen kommune da?
Dessverre er vårt inntrykk at planleggere og politikere mener bolig-utfordringen i Bergen i hovedsak skal kunne løses ved fortsatt å konsentrere nye boligprosjekter til definerte fortettingssoner, der Kommuneplanens Arealdel (KPA) skal følges til punkt og prikke. Hvor mange ganger «bærekraft» blir gjentatt i det 60 sider lange dokumentet har vi ikke tall på, men boligproduksjonen blir ikke «høy nok» bare med fyndord og fagre visjoner. At man i tillegg innfører det ikke-definerte begrepet «arealnøytralitet» som et premiss for behandling av reguleringsplaner, vil ikke gjøre oppgaven enklere for virksomheter som vil bygge nytt.
Vårt håp er at dette følges opp med konkrete planer for disponering av areal både i og utenfor de såkalte transformasjonsområdene gjennom rullering av gjeldende KPA. De store partiene har et særlig ansvar for å finne sammen om løsninger som har bærekraft også utover 2030. For skal Bergen styrke sin tiltrekning og evne som motor for samfunnsutviklingen i vest, må boligproblemet løses med ny giv og sterk handlekraft.
Les BA-saken her: BA_230907_Side-22