BA EBAV page 001

Rapport fra landeveien

Publisert: 13/aug./2019

Sommeren gir for mange av oss et inntrykk av hvordan det står til på landveien. Erfaringene Hans Martin Moxnes har gjort er blandete. Han har en bønn til alle som stiller til valg i nye Vestland.

Norge er ikke bare rikt på penger, men også på flott natur. Vakre fjorder og fjell inviterer ikke bare nordmenn til lange kjøreturer på kryss og tvers i kongeriket i ferien, men også tusenvis av utenlandske turister. Det skal vi være glade for, for reiselivet er viktig – ikke minst av hensyn til bosetting i distriktene. At saktekjørende bobiler eller biler med campingvogn på hengeren svært ofte gjør langkjøring på norske veier ikke bare til en tålmodighetsprøve men også kan forårsake alvorlige ulykker, beklaget jeg meg over i denne spalten for to år siden. Min observasjon denne sommeren er at dette problemet dessverre ikke har avtatt. Ikke bare er trafikken stadig økende, men de som kjører sakte, oftest privatbiler – yrkessjåførene er stort sett flnke, er svært ofte både døve og blinde for trafikken som hoper seg opp bak. Jeg gjentar derfor oppfordringen til alle som foretrekker å ligge 20 – 30 km/t under fartsgrensen; slipp køen bak deg forbi!

Men min tålmodighet bak rattet utfordres av flere grunner. Jeg aksepterer at standarden på norske veier vil variere avhengig av topografi, trafikktetthet og en mengde andre forhold. Jeg aksepterer også at det tar tid å planlegge, finansiere og gjennomføre utbedring av eksisterende veier eller bygging av helt nye strekninger. Likevel undres jeg over tingenes tilstand – kanskje spesielt på våre såkalte Europa- eller riksveier (de som er skiltet grønt).

Som lidenskapelig laksefisker går kjøreturene ofte fra Bergen og nordover langs kysten, eller til Trøndelag – via stamveien over Filefjell. E16 til Voss er et stort kapittel for seg, så det lar jeg i denne omgang ligge. Veien videre til Flåm er heller ingen drøm; gjennom flere rasfarlige partier og en brannutsatt tunnel man vil ut av så fort som mulig. Men så blir det bedre, og gjennom Lærdalstunnelen får avdøde Kjell Opseth en vennlig tanke. Verdens lengste veitunnel, som åpnet i 2000, var en viktig brikke for å skape et sikkert helårs veisamband mellom øst og vest. Fra vest i Lærdal og over Filefjell holder E16 nå stort sett meget god standard – oppe på Filefjell har man til og med kostet på seg gatelys på enkelte steder. Samtidig, på motsatt side i Vang, er store deler av veien fortsatt bare dimensjonert for hest og kjerre. Standarden og sendrektigheten er nærmest ufattelig, snart 20 år etter den visjonære Lærdalstunnelen.

Jeg skal ikke beskrive hele ferden til min fødeby, men konstaterer at innfarten på E6 fra sør til Trondheim nå har fått en utforming og kapasitet som både vest- og østlendinger kan misunne. De som i sommer har kjørt nordover på E39 vil også ha lagt merke til at oppgraderingen av strekningen Bjørset – Skei er ferdigstilt med veldig godt resultat. Rasene på begge sider av Jølstravatnet var imidlertid en tydelig påminnelse om at klimaendringene bare vil forsterke behovet for tiltak som skaper sikre og gode veier.

En veifarende sommerturist kan leve med at en kjøretur til feriemålet tar lengre tid enn planlagt. For næringslivet er det annerledes. Hver time ekstra på landeveien representerer økte kostnader og svekket konkurransekraft for bedriftene. For arbeidstakere som må kjøre på dårlige og/eller rasutsatte veier for å komme til og fra jobben, handler det om svekket livskvalitet.

Tross den betydelige økningen i investeringer på samferdselssektoren de senere årene, har jeg en følelse av at behovet for oppgradering av det eksisterende veinettet «glipper» litt i forhold til store planer om fremtidig mobilitet på vei, bane og på sjøen. Det er litt mindre visjonært å ta til orde for istandsetting av en elendig riks- eller fylkesvei enn for eksempel å diskutere bybanetrasé til Åsane eller hvilken løsning som egner seg best for kryssing av en fjordarm på fire hjul. Etterslepet i vedlikehold av både riks- og fylkesveier er imidlertid formidabelt. På tross av at urbanistene i sentrale strøk i sine bobler har fått det for seg at vi snart hverken trenger bil eller veier, kan vi andre ikke slå oss til ro med at veiene «får verra som de er».

Med regionreformen flyttes ansvaret for drift av vedlikehold av fylkesveiene fra Statens Vegvesen til fylkene fra kommende årsskifte. Det innebærer større nærhet til prioritering og gjennomføring av tiltak som kan gjøre disse veiene sikrere og bedre. Men det forutsetter at de som velges inn i både i Vestland og i landets øvrige fylker virkelig satser på investeringer i vei.

Godt vei-valg!

 

KURS & ARRANGEMENTER


21
Jan
Anleggslederskolen
· Valkendorfsgaten 8
Detaljer »