Stell godt med dem som skaper arbeid

«Vi må stelle godt med dem som skaper arbeidsplasser»

Publisert: 05/sep./2017

Rikinger som sutrer over formuesskatten dekker dessverre til det reelle problemet med formueskatten på arbeidende kapital, skriver Hans Martin Moxnes. Han oppfordrer alle som blir valgt inn på Stortinget i dag om å lytte til hva Trond Mohn mener om saken.

«Det er rart at en skatt som kun utgjør 1 prosent av statens og kommunenes inntekter får 80 prosent av oppmerksomheten», var det en som sukket forleden. Slik blir det gjerne i en valgkamp der partiene i det store og det hele er enige om at vi har et velfungerende og godt skattesystem i Norge. Partienes for og mot formueskatten, som utgjør ca. 12 milliarder kroner, er dessverre for unyansert. Ingen synes egentlig synd på rikingene, og dermed drukner det egentlige problemet.

Hovedlinjene: H/FrP-regjeringen har de siste fire årene redusert skattesatsen på formue fra 1,1 til 0,85 prosent, og har ambisjoner om ytterligere reduksjoner - i hvert fall på det som kalles arbeidende kapital. Ap vil øke satsen til 1,2 prosent, der verdifastsettelsen på aksjer og driftsmidler skal reduseres – men økes på sekundærbolig og næringseiendom.

Blant fagøkonomene er det ulike syn på hvilken effekt formueskatten har på næringslivet. NHO har imidlertid gjort en undersøkelse blant store og små bedriftseiere, og tilbakemeldingen er klar: Fire av fem tror det vil skapes flere arbeidsplasser de nærmeste årene dersom formueskatten på arbeidende kapital blir fjernet.

Deler av formueskatten rammer åpenbart urettferdig, fordi skatten må betales uansett om bedriften går med overskudd eller underskudd. For en virksomhet som har røde tall på bunnlinjen betyr det at eierne ofte må ta utbytte fra tidligere opptjent kapital, eller ta opp lån, for å få råd til å betale formueskatten. Slik svekkes bedriftens muligheter for å investere i nytt utstyr og ansette nye folk. Aller verst slår dette ut for gründere som er i utviklingsfasen med nye produkter eller tjenester. De har gjerne fått med seg investorer som har sett potensialet i virksomheten og som ved sine kjøp av aksjer har satt en prislapp på selskapet alle involverte må betale formueskatt av – lenge før bedriften har tjent en eneste krone.

Næringslivet i Norge består i hovedsak av små og mellomstore bedrifter, oftest eid av familier. Den lokale håndverkeren  eller entreprenøren lever med svingningene i sitt marked, på samme måte han eller hun som eier en møbelfabrikk eller har bygget seg opp som stedets IT-Ieverandør. De synes det er ulogisk at de skal måtte betale formueskatt av de verdiene som er skapt i sine virksomheter når et utenlandsk eid firma som leverer de samme produktene og tjenestene i det samme markedet slipper.  

Disse bedriftseierne jeg her har beskrevet heter ikke Rimi-Hagen. De er helt «vanlige» mennesker som du treffer på butikken etter jobb, på foreldremøter og på dugnader i det lokale idrettslaget. Men det de har felles med «rikingen» er bekymringen for at det norske og lokale eierskapet til bedrifter i vårt land svekkes på grunn av formueskatten. Stein Erik Hagen sier at det ikke er skattenivået i Norge som feil, men «innretningen». Hans oppfatning er at hvis det offentlige trenger de pengene som blir borte ved å fjerne formueskatten, kan man heller øke selskapsskatten. Bedrifter som tjener penger og går godt har råd til å betale noe mer i skatt til fellesskapet.

Les BA-saken her: