Skal vi slutte a bygge2

Skal vi slutte å bygge boliger i Bergen?

Publisert: 14/sep./2020

Tallet på tillatelser til bygging av nye boliger har sunket dramatisk de siste årene. Skal vi slutte å bygge boliger i Bergen, spør Hans Martin Moxnes.

I flere medieoppslag i sommer og tidlig høst har utfordringene boligutviklere står overfor i møtet med myndighetene i Bergen belyst. Adm. direktør Per Jæger i Boligprodusentenes Forening ble i BT sitert på at; «Bergen er beryktet for å være den verste reguleringsbyen i Norge». Bakgrunnen var at tallet på godkjente nye boliger i kommunen har gått ned fra nær 3.000 i 2015 til bare 379 i fjor. På lederplass mente avisen at det må bli lettere å bygge nye boliger, og ba byrådet gå i dialog med utbyggerne for å finne løsninger som kan fjerne proppen i plan- og bygningsetaten.

Dialog synes imidlertid å være et fremmedord for de kommunale byråkratene. BA skrev 27. august om et prosjekt med inntil 18 leiligheter Vestbo ønsker å bygge i Adolph Bergs vei, bak Sletten senter. Arkitekt Thomas Tysseland uttalte at «vi forholder oss til alle krav som kommuneplanen stiller og forholder oss til at vi blir bedt om å fortette eksisterende boligområder». Byrådsavdelingen sendte likevel forslaget rett i retur, fordi det ifølge BA ikke har noen sjanse til å bli vedtatt selv med endringer underveis i en planprosess.

Vestbo er ikke alene om å utvikle boligprosjekter som innfrir de strenge miljøkravene som er nedfelt i Kommuneplanens Arealdel (KPA), men likevel risikerer å bli nektet tillatelse til å bygge. At tallet på regulerte boenheter i Bergen ligger an til å bli noe høyere i 2020 (308 ved utgangen av juni) enn i 2019, endrer ikke på det faktum at trenden for boligbygging i kommunen er synkende.

Det er det naturligvis flere årsaker til. Men skal vi ta næringslivets tilbakemeldinger på alvor er ikke minst alle etatene som jobber (stort sett mot…), ofte helt uavhengig av hverandre, i alle faser av prosjektene, en stor utfordring i Bergen. Det blir derfor fort slik at boligutviklere og entreprenører heller vender nesen og investeringene i retning av kommuner hvor man føler seg mer velkommen.

En annen årsak er en berettiget bekymring for en omstendelig og kostnadsdrivende saksbehandling. Det demper i seg selv interessen for å sende inn søknader, men antallet boliger i prosjekter som er blitt avslått er imidlertid også betydelig. At det i kommunens eget «Program for boligforsyning 2019 – 2030» blir anslått et gjennomsnittlig behov på ca 700 – 900 nye boliger hvert år, synes ikke å ha betydning for de avgjørelsene som nå blir tatt av administrasjon og politikere.

For byggenæringen vil det kunne få dramatiske konsekvenser dersom Bergen kommune fortsetter å gi rødt lys til boligbyggelag og andre boligutviklere som etter beste evne forsøker å tilfredsstille boligbehovene til byens snart 300.000 innbyggere. Så langt under pandemien har bygg og anlegg, den største næringen i fastlands-Norge, holdt hjulene i gang. – takk og pris! Entreprenører og underleverandører opprettholder aktiviteten med prosjekter som startet før korona-utbruddet, men utsiktene fremover er mørkere. Bygging av private næringsbygg og boliger går ned, og det er heller ikke nok fart i de offentlige investeringene. Når både offentlige og private byggherrer kansellerer eller utsetter planlagte byggeprosjekter, får det selvsagt konsekvenser for sysselsettingen i bedriftene. I denne situasjonen trenger vi aller minst er en plan- og bygningsetat som stikker kjepper i hjulene til dem som ønsker å bygge nye boliger. 

Når de ansvarlige politikerne i byrådet ikke tar affære mot strupingen av tillatelser til bygging av nye boliger, får det selvsagt også effekt på prisene. Med 5,0 prosent stigning de siste 12 måneder, er Bergen etter Oslo den av storbyene som har den høyeste prisveksten. Det kan vi som allerede eier en bolig her glede oss over, men for unge i etableringsfasen og de som flytter til byen blir terskelen for å komme seg inn på boligmarkedet urimelig høy. At uforholdsmessig mange som jobber i Bergen av den grunn velger å bosette seg i en av omegnskommunene, blir en uunngåelig konsekvens. Der møter utbyggerne myndigheter som evner å legge til rette for raskere saksbehandling og å finne løsninger som tilfredsstiller boligkjøpernes behov for eneboliger, rekkehus eller leiligheter til overkommelige priser. Men verken Bergen eller klimaet er tjent med denne utviklingen.

Byrådsleder Roger Valhammer (Ap), som kom inn i bystyret i 2011, husker kanskje at hans parti foran kommunevalget i 2015 angrep det daværende borgerlige byrådet for en altfor defensiv boligpolitikk. Harald Schjelderup viste den gang til at de i de tre foregående årene i snitt var blitt bygget vel 1.100 nye boliger i Bergen og hadde som ambisjon å doble dette tallet. En aktiv boligpolitikk skulle gjøre det mulig for innflyttere å bosette seg i byen og forhindre en ytterligere økning i prisene.

I 2020 går som nevnt tallet på vedtatte nye boliger i kommunen mot nok et lavmål, og boligprisene fortsetter å øke. Vi spør om Bergen bare skal fortsette som «den verste reguleringsbyen i Norge», eller om det politisk er vilje til å ta grep?

Hvis byrådet ønsker å få fart på boligbyggingen er både boligbyggere og byggebransjen innstilt på dialog om hvordan dette skal løses. I mellomtiden får potensielle boligkjøpere løpe rundt og se om det er noe de har råd til i Bergen, eller etablere seg i nabokommunene – som mange gjør.

Les saken her: