BA sak samlet

Nå ulmer det i norske bygder

Publisert: 20/aug./2021

Det er ikke slik at alle de gode beslutningene tas over en caffè macchiato på Majorstuen i Oslo.

Bøndene er i harnisk og dumper lass med møkk utenfor Høyres hus i Bergen. For dem handler det om økonomiske rammer som gjør det mulig å fortsette med matproduksjon i Norge. Det er ikke bare i gjødselkjellerne i bygdene at det ulmer.

■ Sentraliseringslysten til politikere og ledere får stadig flere til å reagere. De siste årene er det blant annet gjennomført sammenslåinger av kommuner og fylker. Nedleggelser av fødeavdelinger og sykehustilbud, og den såkalte nærpolitireformen. Makt flyttes fra utkantene så bygdene årelates for kunnskapsarbeidsplasser og offentlige velferdsgoder. For hver reform som kommer, så rykker «bygden» lenger bak i køen.

■ Vi ser det samme i næringslivet. Lokale bedrifter kjøpes opp og blir en del av et større konsern. Det kan styrke bedriftene, men samtidig flyttes makten i selskapene til hovedkontoret, som gjerne ligger i Oslo eller i en av de andre store byene.

■ Den lokale næringslivsaktøren blir dermed en del av økonomisjefens Excel-ark. Alt som betyr noe er bidraget til konsernets bunnlinje, ikke verdiene som skapes i bygden. Når kostnader skal kuttes, er det ofte de som er lengst unna hovedkontoret som er mest lagelige for hugg.

■ Formuesskatten har også en lei tendens til særlig å belaste økonomien for små- og mellomstore norske bedriftseiere hardest. De er det mange av i distriktene.

■ Heller ikke organisasjonene er skånet. De siste tiårene har ført organisasjonslivet én vei - flytting av makt og ressurser til Oslo. Det går aldri den andre veien. Å satse på regionene er kun festtaler.

■ Entreprenørforeningen Bygg og Anlegg (EBA) som jeg er daglig leder for i Vestland, er en av få organisasjoner som fortsatt har en regionalt basert modell. De ni regionale leddene er selvstendige organisasjoner, hvor vi samler oss i et overbyggende nettverk gjennom et sentralt kontor i Oslo.

■ Grunnet regionreformen slo vi sammen lokallagene våre fra Hordaland og Sogn og Fjordane til EBA Vestenfjelske. Opplæringskontorene er også fusjonert til Byggopp Vestland. Medlemmene våre, det vil si bedriftene i bygg og anlegg, var pådrivere for endringene, men ville ikke finne seg i noe som kunne oppleves som et skritt tilbake.

■ Vi ble pålagt mer tilstedeværelse og holder på å rekruttere flere ansatte til Byggopp i distriktene. Som et forsøksprosjekt er det etablert eget kontor på Stryn vidaregåande skule for å betjene elever og lærlinger i Nordfjord. Det skjer viktige ting også utenfor Bergen. Vi må være til stede der folk bor.

■ Det politikere og andre ledere ser ut til å glemme, er at på samme måte som distriktene er avhengig av byene, så er byene avhengige av bygdene. For å kunne nyte fersk sushi i Bergen, Oslo eller Stavanger, må en fisker i et lite øysamfunn ytterst i havgapet legge fra kai, finne den gode fiskeplassen som gjerne har gått i arv i generasjoner, og få fisken om bord.

■ Fisk og egg kommer fra distriktene. Svært mange av ungdommene som tåler hardt arbeid kommer fra distriktene. Energien kommer fra små kraftkommuner på samme måte som oljen kommer til land og raffineres der bølgene fra Nordsjøen møter land.

■ Disse små, naturskjønne, bygdene er de reklamebyråene løfter frem i flotte markedsføringskampanjer, hvor Norge selges inn som verdens beste og mest bærekraftige reisemål. Bilder og alt som markedsføres som «norsk» må man nemlig til distriktene for å finne.

■ Sentraliseringsbølgen har skylt over landet i mange år, initiert av sentrale myndigheter, og av de store bedriftene og organisasjonene. For hver arbeidsplass og for hvert velferdsgode som forsvinner fra distriktene, så blir også bygdene stadig mindre attraktive for oppvoksende generasjoner. Uten gode arbeidsplasser, barnehager, skoler og aldershjem, er ikke lenger bygdene et godt sted å bo.

■ Fraflyttingen øker og til slutt vil det kanskje ikke lenger være noen igjen som fisker eller dyrker jorden. Da henger også de urbane nytelsene i en tynn tråd.

■ Hvilke turister vil se fraflyttede vestlandsbygder hvor alt er til nedfalls? For å holde liv i bygdene må distriktene prioriteres. I stedet for å bygge ned, må vi bygge opp. Infrastruktur som vei og bane må forbedres, slik at de som lever i små lokalsamfunn kan levere varene sine, samtidig som de blir mer tilgjengelige for byboere og turister som vil oppleve det «ekte» Norge. Vi må bygge nye skoler, nye hus og nye sykehjem. Vi må satse på det lokale næringslivet. Den oppvoksende generasjonen må se at de faktisk kan skape seg et godt liv på bygden.

■ Makthaverne sentralt, røde eller blå, må ha «baller» store nok til å tørre å legge institusjoner til andre steder enn Oslo. Sammenslåtte GIEK og Eksportkreditt, den statlige finansieringsinstitusjonen som i hovedsak betjener næringslivet langs kysten, kunne ikke finne sin plass i utkanten. Dermed kan man virkelig lure på hva som må til for å flytte makt og beslutninger til distriktene.

Les BA-saken her: